№ 3-4/2018: Generasjon

Leder Skrevet av

Ordet generasjon brukes gjerne for å betegne en menneskealder, det vil si omtrent en tredjedel av et århundre. Og selv om bøygen fremdeles har noen år igjen til vi er 33,33 år gamle, har vi med dette nummeret bestemt oss for å feire at vi i år er (omtrent) én generasjon gammel.

Det er ikke til å komme utenom: Vi tilhører alle en generasjon. Vi fødes inn i den til odel og eie (til å odles og eies?). Selv om man ikke behøver å identifisere seg med den, er det like fullt uunngåelig at man som medlem av en generasjon i en eller annen grad måles opp mot en generisk generasjonsrepresentant. Føles dette satt og trangt, kan det være fint å huske på at generasjon ikke er synonymt med konvensjon. En generasjon kan også defineres av et opprør.

Er generasjon en samlebetegnelse på menneskene som fødes innenfor en viss tidsperiode, eller er det en samfunnsdiagnose basert på samfunnet slik det var/er i denne gruppens ungdom og tidlige voksenår? En tidsånd defineres tross alt sjelden etter barn og pensjonister. (Her bør vi understreke at det selvsagt finnes unntak, og at bildet er mer nyansert enn en bøygen-leder kan romme: ta Japan som eksempel, «nå selges det flere voksenbleier enn babybleier»!)

Det kan virke som om det er den vi er som ungdom og ung voksen som i størst grad mytologiseres og som vi for alltid vil assosieres med. 68-erne vil nok alltid stå for oss som mystisk forsteinet, frosset fast i den de var i 1968, til tross for at mange – de fleste – fra hjertet av denne generasjonen lever i beste velgående. De deler statusoppdateringer på Facebook, skriver lange kommentarer under barnebarnas bilder på Instagram, og noen stemmer til og med borgerlig.

Det er tydelig at vi har et sterkt behov for å definere generasjoner, sette opp kontraster og tegne skillelinjer. Men hva kommer det av? En vag irritasjon over at de som vokser opp nå ikke ser like gode barnetv-serier som det vi gjorde? Er definisjonsbehovet kanskje et middel for å beholde selvrespekt i en verden man ikke lenger helt forstår, en festning i tid mot det ubegripelige? Eller forsøker vi å skape et vokabular for samtiden for slik å kunne uttale bekymring for fremtiden? Kanskje handler det om ren selvopptatthet, der det sentrale er å definere oss, og å definere dem som annerledes enn oss.

Uavhengig av den egentlige motivasjonen fortsetter vi å vende oss mot verktøyet generasjon. Vi historiserer samtiden, en syntetisk krystallisering av organismer som i mange tilfeller fremdeles er levende.

En menneskealder varer i overkant av tretti år, men det er ikke til å komme utenom at bøygen, som med hunder og høner, reproduserer seg raskere en mennesker. I denne generasjonen bøygen er samtlige redaksjonsmedlemmer født på første halvdel av 90-tallet. Vi er den nye generasjonen av masterstudenter som snart skal erstattes av nok en ny generasjon av masterstudenter, som igjen skal erstattes, og så videre. Få tidsskrifter, om noen, har like hyppige generasjonsskifter som de studentdrevne. Der andre tidsskrift kan defineres i tiår – Jan Kjærstads Vinduet på siste halvdel av 80-tallet, 1960-tallets Profil satt opp mot den senere postmoderne vendingen, for å nevne noe – er en hel generasjon bøygen skiftet ut i løpet av et par år.

Så kort er regenereringstiden for et tidsskrift med en redaksjon forbeholdt masterstudenter. Syklusen tvinger tidsskriftet til å være i konstant utvikling. Organismen bøygen jobber i en slags kreativt produktiv groundhog day der det praktiske erfaringsfundamentet stadig blir revet vekk fra under føttene våre, og der både faglige og litterære visjoner stadig tilsettes nye elementer og får andre filtrert ut.

I dette nummeret har vi invitert tidligere bøygen-redaktører til å skrive for oss. Forespørselen var riktignok aldri helt klar. «Hva har bøygen betydd for deg», kunne vi spurt, men lot være av frykt for å fremstå som tabloide. Det mer provokative «hvorfor skal vi lese akkurat ditt nummer» rommet på sin side et potensial til å skape splid i (tilsynelatende) fordragelige tidligere redaksjonsfellesskap. Like fullt publiserer vi her tekster fra vidt forskjellige redaksjoner, med representanter fra alle tiårene bøygen har eksistert. Som grunnleggerne Jørgen M. Sejersted, Margrethe S. Skeie og Kristin Bliksrud Aavitsland skriver i «Bøygens begynnelse» på s. 19, betrakter de seg selv som representanter for ironigenerasjonen, i opposisjon til 68-erne. I all hemmelighet lengter de etter å bli «gamle og satte». På tidlig 2000-tall står Trude Rønnestad for en annen tilnærming: Ydmykhet og autoritetsrespekt er avgjørende, noe som kan lede til trygge valg, samtidig som det også leder til solide numre som beholder sin relevans også i årene etter utgivelsen.

Det at vi nå publiserer tekster ført i pennen av tidligere redaktører, kan gjerne betraktes som en uforbeholden selvmytologiseringsprosess. Vi vil imidlertid argumentere for at det i vel så stor grad bør betegnes som et helt nødvendig forsøk på å løfte frem de som har kommet før oss. Alle tidligere bøygen-redaksjoner har bidratt til at vi i dag har den anseelsen vi har, og at vi jevnt over holder en så høy kvalitet som vi gjør. Det er bare rett og rimelig å løfte frem sine forgjengere.

Generasjonsnummeret – også kjent som jubileumsnummeret – rommer langt mer enn bøygen-slektsforskning. Tekstene vi publiserer i dette nummeret, belyser generasjonsbegrepet med langt større innsikt enn det vi her kan gjøre rede for. Janneken Øverland skriver på s. 44 om å lese Bjørg Vik med nye generasjonsbriller. Hans Jacob Ohldieck skriver på s. 148 om opprør og oppløsning i Latin-Amerika i de transformative årene 1898, 1959 og 1968, og på s. 106 forteller den aserbajdsjanske journalisten Gunel Movlud om å være barn av Sovjetunionen, som aller siste generasjon. Ingen av tekstene i bøygen 3-4/18 – verken faglige eller skjønnlitterære – gir noe endelig svar på hva en generasjon egentlig er. Slik bør det kanskje også helst være, for i likhet med tidligere tiders bøygen-redaksjoner, er innholdet i begrepet aldri statisk. Vi er stolte og glade over bredden i tekstene vi her publiserer.

Nummeret kan kjøpes av utvalgte bokhandlere og kiosker. Det kan også kjøpes ved å kontakte oss på boygen.red@gmail.com.

Thea Sundstedt Baugstø og Åshild Husebø,

redaktører

 

Forsideillustrasjon: Tilly Pegrum

forside generasjon13