Thea Sundstedt Baugstø: «Om å forsvinne»

Anmeldelse Skrevet av

 

Ellen Emmerentze Jervell

Fjellfolk

Gyldendal, 2018

288 sider

 

Først etter å ha skrevet setningen jeg vil skal danne grunnlaget for denne omtalen – den nokså enkle konstateringen: Jeg liker Fjellfolk – slår det meg at jeg ikke er sikker på hva det betyr. At jeg liker romanen, er jeg ikke i tvil om. Heller ikke at jeg har lyst til å skrive en positiv omtale. Snarere er det tittelen som forvirrer meg. Hva er egentlig fjellfolk? Svaret synes i første instans åpenbart: Fjellfolk har toppluer og roser i kinnene, og med unntak av alle en kan komme til å treffe på en nattbuss, er de de eneste i dette landet som hilser på fremmede. Jeg kan vanskelig tenke meg et fjellfolk mer ulikt det som trer frem i Ellen Emmerentze Jervells debut.

At fjellet fungerer som byens sublime motsetning, det eneste stedet der det er mulig å være fullkomment fri, og dermed også fullkomment lykkelig, fremstår nærmest som en selvfølge i vår kollektive, norske forestillingsverden. Et slikt forestilt skille går også romanen langt i å benytte seg av. Snarere enn å fremstille et reelt skille mellom fjell og by, er det nettopp idéen om fjellet som Jervells roman tematiserer. I Fjellfolk er byen Oslo. Det er her karakterene holder til. Finse, Simadalen, Tinnsjå og Hardingaskaret fremstår som en direkte motsetning til leiligheten i Ullevålsveien og Lorrys mørke lokaler. Opphold på Vidda beskrives som en unntakstilstand: Fjellet er meningsfullt i kraft av å være noe annet enn byen.

Romanen forteller om mennesker hvis liv er uløselig knyttet sammen. I begynnelsen fremstår særlig Katrine, som gjennom hele romanen omtales som det første barnet, og hennes datter Frida, det andre barnet, som romanens hovedkarakterer. Også Edvard, en eldre mann som i tiår har lengtet tilbake til sitt livs lykkeligste sommer på Vidda, spiller etter hvert en sentral rolle. Edvards lengsel får først og fremst utløp i brev han skriver til en kvinne han forelsket seg i den sommeren. Hun synes etter hvert å bli et bilde på Vidda selv: like fullkommen, like lite i stand til å gjengjelde lidenskap.

De tre historiene fortelles parallelt. Kapitlene er korte, nærmest sceniske glimt inn i karakterenes liv. Perspektivet forblir sjelden hos én karakter over mer enn et par sider. Handlingen utspiller seg likevel over flere tiår: ekteskap går i oppløsning, barn forsømmes. På tross av at romanen skildrer både omsorgssvikt, overgrep og en stadig mer altoppslukende følelse av maktesløshet, fremstår den som bemerkelsesverdig ”lett”.

En mulig innvending mot en slik fortellerteknikk kan være at forfatteren unngår å gå inn i det som virkelig gjør vondt. Jeg vil imidlertid også hevde at grepet bidrar til å gjøre romanen svært leservennlig. Sjelden har jeg kommet over en historie om omsorgssvikt, pillemisbruk og overgrep som i så stor grad oppleves som en page-turner.

I likhet med Edvard, har både Frida og Katrine minner fra lykkeligere tider på fjellet. Fjellet blir stående som en påminnelse om Fridas tidligste barndom, da familien fremdeles var hel. Da var også Fredrik, Fridas far og Katrines ektemann, en del av bildet. På et vis oppleves Fredrik som romanens fjerde hovedperson. Også han gis en stemme i romanen, hovedsakelig gjennom en liten blå bok han skriver i et slags forsøk på å videreformidle sin kjærlighet for vidda til datteren. Den blå boken fungerer imidlertid vel så mye som en dagbok, der sorg, krangling og skuffelse står side om side med reiseruter og tips til proviant. Den lille familien ødelegges for alltid når Fredrik forsvinner på fjellet. Slik blir også forestillingen om vidda med ett langt mørkere. Det er på vidda den lille familien ødelegges for godt.

Når Fredrik er borte, forsøker verken Katrine eller Frida igjen å dra til fjells. I motsetning til Edvard, lengter de ikke etter å forlate byen. Imidlertid synes begge kvinnene å ha et sterkt ønske om å forsvinne ved ikke lenger behøve å forholde seg til omverdenen. På et vis oppnår de dette ved å gå til grunne i byen: i en leilighet i Ullevålsveien, eller i en villa som kunne vært et museum. Edvard, som gjennom hele livet har lengtet etter noe som dypest sett er uoppnåelig, fremstår imidlertid som den eneste som virkelig skal kunne klare å forsvinne uten spor. Han lengter fremdeles etter vidda: kanskje det eneste stedet det virkelig er mulig å forsvinne.

Slik viser romanen frem umulighetene i det menneskelige prosjektet: forestillingene vi klamrer oss til for ikke å gå til grunne. Den evner også å stille spørsmålet selv de av oss som ikke definerer oss som fjellfolk, kan nikke gjenkjennende til: Er det sant at alt blir bedre på vidda? I baksideteksten fremstår spørsmålet som et ønske. Etter å ha fullført romanen, leser jeg det nærmest som en bønn.

 

A97A550B-FBEB-444B-AA49-2DC7B7B65FBE