Joakim Tjøstheim: «Utforskende byspråk»

Anmeldelse Skrevet av

 

Eskil Kjos Fjell

Moderne tapet

Vigmostad & Bjørke, 2018

170 sider

 

Eskil Kjos Fjell debuterte på Vigmostad & Bjørke med romanen Moderne tapet tidlig i vår. Mer enn noe annet framstår boken som en samling livsberetninger. Den er fattig på dialoger og inneholder korte kapitler som det ikke finnes en umiddelbar sammenheng mellom. Hele romanen handler riktignok om Zygmunt Svenssen, men det fortelleren velger å si om ham i ett kapittel, leder sjelden naturlig fram til handlingen i det neste. Til tross for å være bokens hovedperson er Zygmunt langt unna den tradisjonelle protagonisten. Der dialogene er så vidt tilstedeværende, er den sammenhengende konfliktaksen fullstendig fraværende. Det siste gjelder også Zygmunts mål. Det er uklart om han vil noe som helst annet enn å fortelle og bli fortalt om.

Ved å hevde dette gjør jeg meg vel til målskive for beskyldninger om at jeg ikke leser romanen på dens egne premisser. Forlaget har tross alt lansert boken som en eksperimentell roman. Det er sjelden litterære utgivelser av denne typen følger tradisjonelle krav til form og innhold, noe som skulle bety at kritikken min er meningsløs, og at jeg er for subjektiv. Det jeg kaller mangler, er jo i realiteten sjangertrekk! Når det er sagt, framstår «eksperimentell» som en fiffig glose forlag både bruker og misbruker. «Fragmentarisk» beskriver etter min mening Moderne tapet bedre ettersom det er mindre ladet og i mindre grad villeder leseren.

Av de mindre fragmentariske aspektene ved boken vekker forholdet mellom dens forteller og Zygmunt og mellom dens form og tema stor interesse. Jeg leser Moderne tapet som en undersøkelse av rommet både konseptuelt og materielt. De korte kapitlene gjør leseren var for hvilke rom hovedpersonen befinner seg i. På den måten bidrar formen tematisk til teksten. Fra tekstens handlingsplan vil jeg hente en episode der Zygmunt forsøker å skrive om rom av forskjellig karakter en dag han har feber. Det er i denne episoden at en unik dynamikk mellom forteller og hovedperson åpenbarer seg. Her demonstrerer den autorale fortelleren sin allvitenhet i samme øyeblikk som Zygmunt mislykkes i å skrive en troverdig skildring av innsiden av en fabrikk:

Han kunne for eksempel valgt å beskrive hvordan produksjonsmåten i en fiskeforedlingsfabrikk har utviklet seg i løpet av de siste tiårene. Da kunne han fått frem alle de ulike maskinene som har overtatt for det manuelle arbeidet. I en slik skildring vil det være naturlig å beskrive hvordan flekkemaskinen tar ut fiskens ryggbein og sender fisken ut på samlebånd og restene gjennom avanserte rørsystemer, eller hvordan fabrikkens ventilasjonsanlegg, vannpumper, løfteutstyr og automatiske dører fungerer. Den febersyke kjenner ikke til disse mulighetene. Han ligger i det mørke lille rommet, i den smulete og smale sengen (Fjell 2018, 22–23).

Tatt i betraktning at Zygmunt er sterkt redusert i sekvensen jeg har gjengitt over, gir det mening å se på utsnittet som en maktgjerning tekstens forteller i større eller mindre grad påfører tekstens hovedperson. Romanen er mer kompleks enn førsteinntrykket tilsier.

Måten det blir fortalt om Zygmunts mislykkede skriving på, tærer på grensen mellom romanens forteller og dens historiske forfatter, altså Fjell selv. At både Zygmunt og Fjell har en mastergrad i filosofi, arbeider som lærer og skriver på fritiden, gjør det desto mer innlysende å se på teksten som delvis selvbiografisk. Likevel foreligger det ingen innlysende grunner for å innlemme forfatteren i den virkelighetslitteraturdebatten som pågikk for ikke lenge siden. Han unngår å blottstille sine eventuelle levende modeller, så det ville ikke vært rettferdig. I stedet går det an å vise til de øyeåpnende diskusjonene om forfatterens forhold til sin egen tekst generelt. I denne omgang kjenner jeg meg kallet til bare å legge til at tekst er ledemotiv i Moderne tapet. Når hovedpersonen ikke skriver selv, siterer fortelleren Virginia Woolf eller bøker Zygmunt har lest. Likevel virker fortellerens opptatthet av Zygmunts skriving påtatt. Alt vi får vite om de korte tekstene, er at de er mangelfulle. Å lese mangelfulle skildringer av ting er like lite inspirerende som det er å lese om dem.

Undertegnede savner en bevisst utnytting av litterære virkemidler, spesielt av aksen mellom historien og fortellingen i Moderne tapet. Å fortelle om en singulær hendelse flere ganger er i utgangspunktet et effektivt virkemiddel som utvider meningsinnholdet i en litterær tekst. I Fjells roman tjener den iterative frekvensen som åpner mange av kapitlene, til å gjøre leseren kjent med Zygmunts karakteristikker, altså ikke med Zygmunt selv. Grepet amputerer tekstens litterære verdi. Hovedpersonen blir hengende og dingle midt mellom den intenst eksperimentelle karakteren og den tradisjonelle handlingsaktøren. Interessen av å vite hvem han er, dabber derfor etter hvert av.

Moderne tapet kompenserer for sine svakheter ved å skape rom for ettertanke. Mening oppstår i teksten i en vekselvirkning mellom menneskets ytre og indre omgivelser. Fortellerens beskrivelser av Zygmunts umiddelbare miljø er mange i tallet. At skildringene er monotone, får språket romanen er skrevet med, til å gjenspeile Zygmunts påtakelige likegyldighet. Språket rommer også byen hovedpersonen føler reduserer ham. Paradoksalt nok er det fordi den ikke inneholder veldige byskildringer, at jeg oppfatter romanen som leseverdig. Det er i kontrastene at romanen finner et solid livsgrunnlag. Zygmunts mor holder på å dø dagen etter at Zygmunt er født. Senere i livet treffer han en kvinne med en dyp kjærlighet for havet mens hovedpersonen på sin side har mer til overs for skogen. Det ligger noe humoristisk og hviler under overflaten på de kontrære motivparene romanen presenterer, selv om romanen ikke får meg til å le. Når alt kommer til stykket, bygger motsetningsparene bare videre på Zygmunts monotone tilværelse.

Man har uansett ikke sagt alt med mindre man legger til at romanen har en fin ettersmak. Ved at Zygmunt søker tilflukt fra en ubehagelig tilværelse i filosofiske utlegninger, inviterer romanen leseren til å se på velkjente fenomener med nye briller. Moderne tapet gjør dette bedre enn de fleste andre skjønnlitterære tekster.

C49200A2-F123-455A-95F6-C3C9887BCDBD