Joakim Tjøstheim: «Nødvendigvis en lykkelig begynnelse»

Anmeldelse Skrevet av

 

Sigrid Hesjevoll
Naudsynt happy ending

Flamme forlag, 2017
184 sider

Sigrid Hesjevolls debutroman Naudsunt happy ending er den 323. boken som er gitt ut på Flamme Forlag. Boken er det jeg vil kalle en av fjorårets mest undrende litterære utgivelser. Den er eksperimentell i formen, fragmentarisk og består ikke bare av fortelling, men også av dialoger og daterte brev som tilsynelatende er fiktive. Boken er vanskelig å plassere i én sjanger. Den har ikke den tradisjonelle romanens lineære handlingsforløp, samtidig som den tenderer mot lyrikk gjennom den økonomiske språkbruken, lengden på tekstene, hver med en egen tittel, og den gløttende allitterasjonen. De lengste og mest sammenhengende partiene fører derimot boken bort fra lyrikksjangeren. Fortellingen beveger seg kontinuerlig mellom Anna Brubakken Jones sine ytre og indre omgivelser, det vil hovedsakelig si blokken hun bor i, stedene hun reiser til, og tankene hun tenker hjemme og ute. Bokens historie er fortalt med humor og alvor – og humor i alvoret. For eksempel ler jeg av at en amerikansk kvinne som er fremmed for Anna, ber henne om å «go fuck yourself» når Anna snakker til henne om været, bare for å ta meg i det.

 
Den nødvendige slutten hviler under fortellingens overflate allerede før leseren rekker å åpne boken. Leserens første møte med Naudsynt happy ending er en tegning av et skjermbilde fra avslutningen av en gammel Universal-produksjon på bokens omslag. I senere tid har selskapets navn i gullkantede sølvbokstaver tatt over plassen til ordene ‘The End’ foran den roterende kloden, og planeten fått sitt scenerom flyttet til begynnelsen av filmene selskapet har produsert. Det jeg vil frem til, er at vi alle har sett den, uavhengig av hvilket filmtiår vi ble født inn i. Vi ledes som lesere til å spørre oss om hva illustrasjonen på omslaget signaliserer. I denne sammenhengen er det et viktigere poeng at boken gir rom for tanke, enn å besvare spørsmålene den genererer.

 
Naudsynt happy ending kommer i fem deler. Romanen begynner med en utitulert innledning som er to tekster lang, og etterfølges av «I blokka», «Anna trør ut», «Anna Svippar Heim» og «Anna svippar ut». Hovedpersonens bevegelse ut og inn og ut igjen av blokkleiligheten hun bor i, henger tydelig sammen med verdensmotivet. Annas utflukt hjemmefra fører henne til tider til andre siden av jorden. Planeten vi savner i den statiske vignetten på bokens omslag, har forsvunnet inn i romanens historie og blitt en del av fortellingen gjennom Annas reising. Siden bare slutten, «The End», står igjen på omslaget, er det som om boken begynner med slutten. Melankolien som finnes i språket romanen er skrevet med, som ligger som et tynt lag over både humoren og alvoret, eksisterer med andre ord allerede på omslaget.

 

Den nødvendige slutten kommer ikke endelig, men er like happy som lovet:

Det gjekk godt for Johns til slutt. Han reiste åt Paris på ein fredag, og gifta seg på ein søndag året etter. Han slutta å kysse jenter utan namn, då ei fransk kvinne med lidenskap for bowling og produksjon av krit var det han eigentleg trakta etter (s. 160).

Hesjevolls forteller gir et kornete portrett av et lite knippe karakterer uten å si verken for lite eller for mye om dem. Grepet synes å utgjøre en stor del av grunnen til at leseren i så høy grad kan la seg berøre av bokens karakterer. Fordi vi ikke kommer langt under huden på dem boken handler om, pirres vår nysgjerrighet i takt med at vårt engasjement for bokens spede befolkning øker. At forfatteren, som allerede nevnt, er økonomisk med språket, gjør det ikke bare lyrisk, men bidrar også til å gi leseren en litterær opplevelse utover det rent innholdsmessige ved språket. Særlig en tekst sent i boken beviser kraften den får av måten Hesjevoll utnytter språket på. Teksten er titulert «Saved by the goat, he says». Titler uten åpenbare tekstinterne referanser er regelen heller enn unntaket i Naudsynt happy ending. Slik tvinger boken leseren til underbevisst å lete etter skjulte sammenhenger mellom momentene i boken. Gode bøker gjør som regel det:

Anna møter ein mann frå Luster som kan stå på hovudet utan å vingle, og som i ståande utgåve har skjegg heilt ned til midja. Ho kjenner at synet av han skubbar ho mot noko ho ikkje kan skrive i årets julekort og helsing heim, men situasjonen vert avverja av ei fjellgeit på rømmen og ein brite med ynske om evig heltestatus blant lokal og tilreisande befolkning (s. 139).

Tekstene i Hesjevolls debutroman som den over er illustrerende for mitt poeng om at det ikke går på bekostning av kvaliteten at forfatteren har fattet seg slik i korthet som hun har gjort. Boken er gåtefull, den overlater mye til leseren, og vil derfor kunne leses om og om og om igjen. Hvis leseren sukker, er det bare fordi hun har gjenoppdaget bokens udiskuterbare verdi. Hun vil komme til nye erkjennelser for hver gang hun leser boken på nytt. Nye linjer manes kontinuerlig frem fra forfatterens lekne, undrende setninger. Slutten, som på forskjellig vis preger Naudsynt happy ending, truer på ingen måte Hesjevolls gryende forfatterskap. Solen, er det god grunn til å tro, vil stå opp igjen og kaste nytt lys over planeten som har druknet i melankoliens språk og latt mørket slippe til. Sagt med andre ord, har vi som lesere, forhåpentligvis, flere utgivelser fra Hesjevoll i vente. Til da kommer i hvert fall jeg til å fordype meg ytterligere i det dyptgripende meningsinnholdet i Hesjevolls noe dystre tekstunivers.