Hva skal det bli av Monika?

Anmeldelse Skrevet av

Så mye hadde jeg

Trude Marstein

Gyldendal

434 sider

Trude Marstein er en forfatter som hittil har vært ukjent for meg, til min mors store overraskelse. Selv var jeg bare tre år da Marstein vant Tarjei Vesaas’ debutantpris, og jeg gikk ennå på barneskolen da hun vant kritikerprisen i 2006. Det var moren min som anbefalte meg å lese hennes nyeste roman, Så mye hadde jeg, en roman som senere har fått mye oppmerksomhet i media og gjort Trude Marstein kjent også for den yngre garde.

Marstein roses for å treffe en nerve i dagens samfunn, blant annet skriver Marta Norheim for NRK at hun skriver «klokt om det moderne begjæret etter alt» (17.07.18). Men boka har også irritert lesere, blant annet Marius Wulfsberg fra Dagbladet, som skriver at boka er en «irriterende roman om seriemonogami» (20.07.18). Jeg mener romanen både er irriterende og tidvis klok, men kanskje viktigst et godt portrett av en kvinne som forsøker å finne seg til rette i familien og samfunnet i en tid hvor «alt er lov».

Kjenner moren min seg igjen i dette portrettet? Både hovedpersonen, Monika, og moren min er født på 60-tallet og er en del av den første generasjonen kvinner som «enkelt» og uten samfunnets dømmende blikk kan skille seg, inngå samboerskap uten ekteskap og oppdra barn alene. Den tradisjonelle og konservative familiestrukturen har falt vekk som den eneste riktige, og det finnes ikke lenger noen klar felles moral for hvordan man skal leve ut familielivet. Med dette som bakteppe stiller Marstein et spørsmål som kanskje er like viktig for min generasjon som det var for min mors: Hvordan blir man voksen uten en voksenrolle å tre inn i?

Vi følger Monika over 45 år, fra hun er 13 i 1973, til 2018. Hun lever et skiftende liv, tilsynelatende mer preget av brudd og nye begynnelser enn overganger. Plutselig kommer det frem at hun egentlig ikke trives i livet med sin nye kjæreste, og før leseren rekker å sørge over bruddet er hun på full fart inn i et nytt forhold. Følelsen av et liv bestående av bruddstykker forsterkes av hvordan romanen er fortalt: nettopp i bruddstykker. September 1995 avløses i neste kapittel av april 1997.

Med denne kapittelstrukturen flytter vi oss raskt i tid og sted, men blir hentet inn i løpet av kapittelet. Romanens oppstykkede struktur er typisk for dagens romaner, og Marstein er en mester i denne stilen, med stålkontroll på tempo og rytme. Monika er forteller, og det er hennes minner som binder fortellingen sammen. Fortellerstemmen er til tider dramatisk og selvmedlidende mot det parodiske: «jeg hadde gitt avkall på å få barn, reprodusere meg selv, meningen med livet» (150). Stemmen er også skarp og med en spesiell sans for detaljer. For eksempel står det «Appelsinmarmeladeglass med kliss utenpå på kjøkkenbenken» (104) når hun introduserer oss for hjemmet til kjæresten Øystein.

Ethvert hjem (eller mer presist: ethvert kjøkken) Monika er innom blir gransket nøye. Hun forteller i detalj om hvor mange smuler de forskjellige kjærestene har på kjøkkenbenken, noe som kjennes mer intimt enn de fleste av romanens sexscener. Om detaljene ikke kjennes riktige blir Monika urolig eller rastløs. Hvordan kan hun føle seg hjemme hos en mann som har spisebrikker med Pippi og Emil? All informasjon blir viktig når hun tester ut og forsøker å trenge inn i et liv hun ikke helt får bli en del av.  

Moren min har alltid sagt at det er viktig å føle seg hjemme hos den man er sammen med. Likevel kaller hun Monikas kvaler trivielle og hverdagslige, som når hun henger seg opp i at kjæresten drikker rødvin til laks. Jeg tror de trivielle tingene blir viktige når man ser dem som Monika gjør, med et barnlig blikk mot fremtiden: Det er ikke bare denne middagen, men i all fremtid at hun skal drikke rødvin til laks.

Første gang vi møter henne, er hun 13 år, yngst av tre søstre og i ferd med å begynne ungdomslivet. Den ene puppen er større enn den andre, men det gjør ikke noe, fordi hun vet det vil jevne seg ut senere. Det er symptomatisk for henne å hele tiden ha denne bevisstheten omkring hvordan ting skal bli. Gjennom hele romanen er Monikas blikk fremtidsrettet. Hun er nysgjerrig og sulten på alt livet kan være, og hvem hun kan være eller bli. Men det virker som om hun stadig misliker den hun er i øyeblikket, noe som gjør at hun skynder seg videre til nye framtidsutsikter.

Utforskningen er sjarmerende i starten, men jo eldre hun blir, jo mer ubehagelig føles det å følge henne. Særlig etter at hun får en datter som må være med på alle de nye begynnelsene. Monika finner liksom aldri et liv hun kan gli inn i, men flytter oftere inn hos noen enn med noen. Når hun først skaper et hjem sammen med noen, virker det ikke som om hun takler det spesielt godt. Etter et endt samboerskap forteller hun at: «det var som om vi ble mer og mer like og ikke holdt ut å se oss selv i den andre» (320).

Jeg begynner å betvile forklaringene hennes. Justerer hun fortellingen i ettertid for å unnskylde seg? Hun blir hensynsløs og apatisk når hun forteller om tidligere episoder, for eksempel når hun og kjæresten, Trond Henrik, tilfeldigvis møter Monikas datters far, Geir. Møtet setter hele valget av kjæreste i perspektiv, noe hun forteller i ettertid: «så diltet jeg etter Trond Henrik og kunne like gjerne blitt med den andre» (307). Det blir vanskeligere å skille mellom frihet og feighet i handlingene hennes, og jeg savner at hun står for de valgene hun har tatt. Forholder hun seg likegyldig til relasjonene hun har bygget? Marstein viser hvordan et fritt liv ikke er ensbetydende med et godt liv.

Som en kontrast til Monikas ansvarsløse levesett står den staute storesøsteren, Elise. Fra helt tidlig av holder hun stand med barn, hus og ektemann. Hun blir selvsagt den som tar seg av foreldrene når de blir eldre, dette samtidig med at Monika kommer til foreldrene for å få støtte og et sted å bo når hun har dumpet kjæresten. Aldri får Monika det hun vil ha av sin kjølige mor, men fortsetter på et vis å søke etter noe hos henne. Monika forblir lillesøster, mens Elise blir den «vellykkede» voksne hun alltid skulle bli.

Elise vil ikke dø alene, og frykten for at det skal skje er årsaken til at hun blir værende i ekteskapet. Utover i romanen virker hun heller ulykkelig enn vellykket. Distansen mellom henne og ektemannen øker i takt med at den minsker mellom Elise og Monika. Hver gang Monika kommer på besøk, blir en vinkartong plassert på bordet, og Elise bretter ut om hvordan ting egentlig henger sammen. Mot slutten av romanen skjer det ting utenfor Elises kontroll som gjør det tvilsomt at hun er garantert å bli gammel med noen likevel. Jeg leser det som et spark fra Marstein, som nærmest latterliggjør Elises begrunnelse for å holde ut med en annen.

Marstein får oss til å le av, og gremmes over, de ulike karakterenes levemåter, samtidig som hun skildrer deres sårbarhet. Marstein stiller ut ulike måter å bli voksen på, men gir ingen direkte svar på hva som er best. Derfor fungerer romanen for meg nærmest som et testunivers for voksenlivet, mens den portretterer min mors generasjon på et lite flatterende vis. Kanskje er det derfor jeg kan le når Monika plutselig ligger med naboen, og mest av alt er opptatt av hvordan det ser ut inni klesskapet. Jeg ser Monikas nysgjerrige blikk på de andres hjem og liv, mens moren min blir frustrert og ser en destruktiv trang til å ødelegge det etablerte og velfungerende.

Den hensynsløse, impulsstyrte og destruktive væremåten eskalerer, og gjør det vanskeligere for meg å sympatisere med henne, særlig fordi hun hele tiden trekker datteren med seg. Jeg lurer på om hun rømmer fra alvoret i livet ved å unngå å bli «satt», for da slipper hun å forholde seg til seg selv som døende. Om det har fungert tidligere er tvilsomt, men det virker i alle fall ikke nå, med en datter på slep. Det hele virker hensynsløst og kravstort. Hadde hun det ikke fint med Tollef? Eller Geir? Det går alltid et neste tog, og Monika vil alltid være med på det, uavhengig av omstendighetene rundt.

Konsekvensene av dette er blant annet at hun ikke klarer å opprettholde et godt forhold til datteren, ikke skaffer seg en livsledsager og går glipp av morens dødsleie. Døden finnes gjennom hele boka, alt fra første kapittel, og gir Monikas fremtidsrettede blikk en ironisk tvist.

Med de ulike karakterene fremviser Marstein ulike sett å leve på i en ny verden der strukturene ikke lenger kan anses som selvfølgelige. Jeg ser til min voksne mor og spør hva hun synes, og det viser seg at hun mener hele Monika-karakteren er lite troverdig, for hun skifter så raskt på bakgrunn av så trivielle ting. Men kanskje er den manglende troverdigheten nettopp det som gjør henne interessant? Hvordan kan den «frie» kvinnen bli en troverdig karakter om det ikke finnes noen forventninger til henne? Jeg stiller meg heller skeptisk til om vi egentlig kan stole på Monika når hun forteller om sitt eget liv, og lurer på om hun er så preget av nåtiden at hun gjennomgående trivialiserer sin egen fortid for å slippe å stå til ansvar for sine handlinger.

Ved å la de trivielle tingene bli eksistensielle utfordrer Marstein leseren til å vurdere hva som er viktig i livet, og hvorfor det er det. Det er få sensasjoner i boka, og man må belage seg på å frustrere seg over både hovedpersonen og dem rundt henne. Men Marstein skriver med et driv som gjør det umulig ikke å bli engasjert i universet og lytte til Monikas fortelling om å bli voksen, eller kanskje bare om å bli eldre (om det er noen forskjell), eller om å rykke opp et generasjonsledd uten egentlig å forholde seg til konsekvensene av det.

S-mye-hadde-jeg_Fotokreditering-Gyldendal (1)