Even Teistung: «Virkeligheten, bit for bit»

Anmeldelse Skrevet av

 

Pål Norheim
Oppdateringer 2
Kolon forlag, 2017
176 sider

Tilfeldighetene skulle ha det til at jeg, under et besøk i administrasjonskontorene til instituttet på Blindern, fant Pål Norheims Oppdateringer 2 liggende i en stabel av bøker merket «leseeksemplarer». En kort stund ble jeg stående, liksom vurderende; Norheim var for meg inntil nylig et ukjent navn. Først da han døde i august 2017, og med de følgende sorgbølgene som bredte seg over det litterære Norge (og dets Facebook-vegger), ble jeg oppmerksom. Litt graving åpnet perspektivene: en av de originale Vagant-traverne, en høyt renommert, om enn lite kjent figur fra de mer respektable litterære kretser.

 
Ikke uten å nøle stjal jeg boka.

 
Pål Norheim var sønn av vestlandske misjonærer, og vekslet i oppveksten bosted mellom Mo i Rana og Etiopia. På starten av 90-tallet ble han del av den toneangivende Vagant-klikken, med blant andre Henning Hagerup og Torunn Borge, som begge må regnes som særlig betydningsfulle kritikere og essayister i det norske landskapet fra 90-tallet og til i dag. I 1998 debuterte Norheim med romanen Gottfried von Baaders dagbok, en åttisiders eksentrisitetsøvelse skrevet på dansk-norsk, om en aldrende østerrikers vandringer i Oslo vinteren og våren 1986. Deretter fulgte diktsamlingen Stemmegafler i 2000, prosasamlingen Z i 2005, og deretter ingenting. Det han selv betegner som en ti år lang skrivesperre, fikk gradvis sin ende i form av Facebook. Oppdateringer, som ble gitt ut i 2014, er en samling redigerte statusoppdateringer. For denne ble han nominert til Brageprisen, og vant heder og ære blant kritikerstanden. Oppdateringer 2 ble utvalgt og finpusset kort tid før Norheims bortgang, og følger konseptet videre: statusoppdateringer, en moderne dagbok, fra 27. juni 2014 til 15. juni 2017.

 
At tekstene opprinnelig er statusoppdateringer, endrer ikke det faktum at mange av dem er skrevet som litteratur, og med fysisk publikasjon for øyet. Norheim trår snarere inn i tradisjonen etter det romantiske fragmentet, dagbokromaner, aforismer, og, ikke minst, den litterære kortformen som Walter Benjamin utviklet i løpet av 20- og 30-tallet. Linjen til Benjamin er tydelig, og det er klart at Norheim bevisst spiller på et slektskap her. I tekstutvalget er han det mest gjennomgående litterære referansepunktet, enten i form av konkrete sitater, henvisninger, eller lånte formuleringer og tankefigurer. Ikke dermed sagt at selvposisjoneringen skader prosjektet; snarere står det som en respektfull og ydmyk videreføring av en høyaktet litterær arv.

 

Tross selviscenesettelse og litteraturhistorisk bevissthet, så er det opplevelsen av å lese et menneske som først griper meg. Oppdateringene varierer i tema fra beretninger om møter, drømmer, minner, politiske begivenheter, eller dagens hendelser, til en lang rekke utlegninger om reiser i Nord-Afrika, spesielt Etiopia, som han stadig trekkes tilbake til, i livet så vel som i tekstene. Ikke sjeldent er det Norheims skråblikk på tilværelsen som gjør tekstene interessante å lese. En betraktning rundt det å ikke kjenne seg igjen, og om det moderne livets flytende karakter, ender for eksempel i dette:

 

«… et rom hvor jeg ikke kjenner meg igjen». Denne vendingen er besynderlig i sin ekstreme subjektivitet, på grensen til solipsisme: som om omgivelsene bare er mer eller mindre klare eller forvrengte speil til å se seg selv i, og at den som går seg vill, ikke først og fremst støter på steder som virker fremmede, men plutselig selv forvandles til en fremmed.


 
Måten resonnementet vendes er en kommentar, ikke kun til hvordan det moderne mennesket i så stor grad plasserer seg selv i sentrum for all beskuelse, men også til hvordan språket som sådan former bevisstheten, for ikke å si virkeligheten. Andre ganger er imidlertid oppdateringene av langt mer observerende art, uten at de dermed mister slagkraften. I Kairo 8. desember 2015, for eksempel:

 
Tjue meter fra pensjonatet hvor jeg bor, er det en synagoge. Den har vært strengt bevoktet i de snart fire årene jeg har besøkt Kairo, trolig mye lenger. Wikipedia hevder at det bor tolv jøder i Egypt i dag; andre kilder hevder at det er flere hundre. I kvartalet bortenfor synagogen står en gateselger og byr frem tyggegummi, sigaretter, nøtter og bøker – blant dem Hitlers Min kamp.


 
Denne nøkternheten i møte med noe som for mine ubereiste øyne ville vært å oppfatte som vanvittig, hindrer imidlertid ikke en viss rasjonell moralisme, som særlig kommer til syne når Norheim nærmer seg politiske temaer. Igjen og igjen – og dette er understreket av alle postskriptene som kom etter hans død – holder han hodet kjølig i møte med dumhet, intellektuell latskap, patosfylt polemikk og usaklighet. Moralismen er i så måte ikke predikerende, men veloverveid og ikke sjeldent fullstendig på sin plass. «Hvor mange nordmenn er i dag i stand til å lese en tekst?», skriver han, og resonnementet leder til en overordnet analyse av samtidens debattklima som er alt annet enn vennlig:

 
Med den nye analfabetismen er vi vitne til en mistankens hermeneutikk drevet til det absurde, on the wild side. Og med dette: et skred av misforståelser som bare tiltar jo mer partene prøver å oppklare saken. Man snapper opp et par ord av den foreliggende teksten, men fordi man ikke ser vitsen i å ta seg bryet med å lese resten ordentlig, dikter man opp en tekst som erstatter den opprinnelige; en tekst helt og holdent fylt av ens egen fordomsfulle subjektivitet. Denne brutale og primitive lesemåten rettferdiggjøres av den gode saken, av ens moral eller forakten for motstanderens moral.


 
Hvorfor finnes det ikke flere debattanter av dette kaliberet? Jeg rakk aldri å oppleve Norheim som aktiv Facebook-skribent, men tar meg i å savne noen som evner å balansere form og innhold like elegant. Snarere velger jeg heller å unngå debattene overhodet, i møte med dumskap og ufiltrerte emosjonelle responser på den ene siden, endeløse argumentasjonsrekker på den andre, der spissene blir stadig spissere og polemikken overtar for politikken.
Men alle disse sidene: skråblikket, observatøren, den rasjonelle samfunnsdebattanten; de skygger ikke over den personlige Norheim, skribent, nattevakt og fattigfrans. Skjult mellom de lengre oppdateringene finnes små prosastykker av en for meg sjelden skjønnhet, ikke minst grunnet deres rot i det daglige livet. Sterkest slår kanskje stykket fra 6. desember 2014:

 
Café Sara, vindusutsikt mot Torggata. Philippe er kelneren vår, som for tjue år siden, da vi så ofte satt ved nettopp dette bordet: Henning, Torunn og jeg. Han hilser oss med et «Ça va?», som han har gjort i tjue år, men nå er det bare Henning og jeg som sitter her. Og selv om jeg vet at jeg aldri kan ringe henne mer, nøler jeg med å slette Torunn Borge fra kontaktlisten på mobilen.


 
Den dype sorgen i stykket skinner gjennom: Ritualet, den tomme stolen, vinteren utenfor, og teknologiens absurde forhold til liv og død; at mobilnummeret er der, minnet er der, som en smertelig påminnelse i kontaktlisten, slik også enhver Facebookprofil vil bli stående, et sjelsavtrykk, helt til noen sletter både den og det livet som er lagret der. Øyeblikk som dette er spredd gjennom Oppdateringer 2: Venner som har gått bort, foreldrenes langsomme forvitring, hans egne erfaringer med ulykker og refleksjoner over døden, og om sin egen personlige historie, dens ufullendte potensiale, og håpet for fremtiden. Men så også, i det kanskje vakreste stykket i hele samlingen, et konsentrert øyeblikk i mannens liv, og også en allmennmenneskelig erfaring:
​

 
Tropisk regn på Eidsvågneset nå i natt, jeg gikk ut i hagen og nøt det i fulle drag.

 

Så er det kanskje også dette Norheims prosjekt – i Benjamins ånd – kan forstås som: Et forsøk på å redde noen rester av samtiden, i møte med en medievirkelighet der evnen til å tenke langsomt, å forholde seg kritisk, og i det øvrige å leve, uanstrengt og fritt, på samme tid er radikalt innskrenket og utvidet til det meningsløse. Slik står fragmentene i Oppdateringer 2 nettopp som avtrykk: Filler av en medial virkelighet, bilder av historier og erfaringer, og glimt av mennesket Pål Norheim.