En sommerfugl på nesetippen

Anmeldelse Skrevet av

Gine Cornelia Pedersen

Vår i det hinsidige

Cappelen Damm, 2018

151 sider

Gine Cornelia Pedersens siste roman, Vår i det hinsidige, har flere likhetstrekk med de to foregående, debuten Null fra 2013, som hun ble tildelt Tarjei Vesaas’ debutantpris for, og Kjærlighetshistorie eller Utenom og hjem eller Et epos fra 2015: Samtlige romaner er for eksempel usedvanlig estetisk tiltalende. Mer presserende er imidlertid romanenes evne til å behandle eksistensiell, og tidvis svært vond, tematikk i et lett, lyrisk språk, godt hjulpet av hyppige linjeskift. Like fullt vil jeg påstå at årets Vår i det hinsidige, Pedersens første utgivelse på Cappelen Damm, er den mest fullendte til nå.

Vår i det hinsidige er kompromissløs i utforskningen av et menneskesinn, og det første, virkelige tapet dette mennesket opplever. Vår er et fantasifullt, sanselig barn, og språket rommer hele hennes enorme forestillingsverden. En konsekvens er at språklige sprang og bilder, som ofte kommer overraskende på leseren, fremstår som en absolutt nødvendighet. Språket er livlig slik barnet er livlig. At også billedbruken er utpreget barnlig, innebærer at den er underlagt svært få begrensninger. Selv om jeg kan ta meg i å tenke at forfatteren ”tillater seg alt mulig rart”, blir jeg raskt overbevist om at akkurat slik må det også være: I barndommens synestetiske sanselighet, der lyder har farger og ord masserer, er tilsynelatende klisjéfylte metaforer, som at snø er melis, og latter gull, like viktige som at en kropp er en banan, og at Gud er en liten larve med lys.

Når dette er sagt, tar det noe tid før jeg slår meg til ro med hva det innebærer at det her er barnets forestillingsverden som skrives frem. I begynnelsen vil jeg for eksempel gjerne vite hvem som egentlig fører ordet: hvor kommer det helt særegne blikket fra? Om Vårs fødsel står det blant annet: ”Holder ikke igjen, men har ikke hastverk heller. Tar det slik hun vil. Hun tar seg tid – en langsom kropp.” Og like etter: ”Vår kommer ut i våren, og mannshender er det første hun kjenner rundt kroppen, stødige, grove, men fintfølende og konkrete som spiker.” Enhver sanselig skildring av en fødsel fra den fødtes perspektiv, kan få en logisk innstilt leser til å gruble: er dette egentlig lov? Jeg konkluderer raskt med at hvorvidt dette er lov eller ikke, er ganske irrelevant. Lover og regler er tross alt meningsløse når det står om livet.

Det som til å begynne med virker karikert, nærmest parodisk, fremstår dermed raskt som en av romanens største styrker. Selv om jeg aldri blir helt sikker på hvem som egentlig fører ordet, finner jeg etterhvert glede i å se for meg et eldre barn – kanskje ni, kanskje ti, Vårs alder i store deler av romanen – som tenker tilbake på sin egen tidlige barndom. En slik lesning belyser blant annet de veslevoksne uttrykkene som tidvis står side om side med barndommens assosiasjoner: ”Vinteren gjør fossene gule, trolltiss. Trolltisset avdekkes. Ingen skriver om det i avisene.” Jeg ser for meg et barn som prøver seg frem i det voksen språket, som forsøker å finne seg til rette: ”for det kan bli for meget av det gode”.

I skildringen av den helt tidlige barndommen er alt godt: alle er lykkelige og stolte, og barnets eksistens er liketil, selvsagt, i ett med naturen:

Hun krabber over gresset bare for å kjenne det mot knærne, huden blir sår. Hun hopper i høy. Det klør, elveblest over hele kroppen. Lytter til havets brus i et sneglehus hun har sanket, båret med seg, i kjolen sin. Hun stiller det opp og betrakter det. Føler kjærlighet for eiendelene sine.

Hun er.

Jeg aksepterer en slik fremstilling av barndommen fordi jeg leser den som et tilbakeblikk. Romantiseringen av det som har vært godt, innebærer at det vanskelige vies liten plass. Selv de lykkeligste barndommer har et mørke i seg, og når jeg aksepterer fraværet av det i begynnelsen av romanen, skyldes det i stor grad at mørket introduseres gradvis. Først litt etter litt, og så plutselig, hardt og uutholdelig brutalt. Ser en for seg skildringen av den tidlige barndommen som fortalt av et barn som har vært gjennom en stor sorg, blir fokuset på det enkle, i strålende gull, også vakkert.

Å underveis i lesningen tenke seg et eldre barn som ser tilbake, blir særlig interessant etterhvert som det som til å begynne med fremstår som inspirert av eventyr – ”det var en gang en pike” – begynner å minne om 1990-tallets Disneyfilmer:

En sommerfugl setter seg på nesetippen. Latteren kommer igjen, som bobler oppover ryggraden, bobler, bobler, starter nederst i kroppen ved tuppen av halebenet, ser ut som stråler i gull, munnen er åpen og ut kommer en lysende lyd.

Bildet av sommerfuglen som setter seg på nesetippen minner meg umiddelbart om Tarzan, eller om Løvenes konge. Selv om bildet ikke er nytt, og på ingen måte behøver å stamme fra slike filmer, opplever jeg at lesningen gir mening fordi den bygger opp under et tidsbilde som etableres også av andre momenter. De voksne gråter over en død konge, og naboguttens hår ”faller på hver side av hodet, en strek i midten”. Bildene som går igjen i romanen makter med andre ord å være både universelle og tidsspesifikke. Selv om Vår har få venner, og tilsynelatende lever mer i dagdrømmer og fantasier enn i den virkelige verden, viser romanen at skillet mellom drøm og virkelighet er langt fra entydig, og at ingen barndom er løsrevet fra tiden den utspiller seg i.

Assosiasjonen til Disneys eventyrverden blir ikke mindre av at den mest fremtredende karakteren i romanen, foruten Vår selv, er en prins. Prinsen er nabogutten, en tenåring som minner om en bakgårdskatt som går ut om natten for å jakte, og Vår er forelsket. Forelskelsen er voldsom og pirrende, og hun gjør det ethvert forelsket menneske nok har hatt lyst til å gjøre: ”Hun spionerer, på gammeldags vis. med hatt og briller.” Prinsen er en del av en verden hun kun kan bevitne fra utsiden: ”Han snakker høyt med vennene sine utenfor vinduet hennes, i bakgården, og de ler ungdomslatter, hikstende og illevarslende. Hun fornemmer noe voldsomt.”

Vår er fylt til randen av barnlig kjærlighetslengsel og gryende seksualitet. Hun vil ”stikke tungen inn i munnen hans og slikke ham overalt, som en kattunge.” Drømmene om prinsen henter hun fra filmene: hun vil at han skal bære henne som en prinsesse og kysse henne i timevis. Lenger kan hun ennå ikke gå: ”Gni seg inntil, holde på hans… Nei. Greier ikke gå dit, kvalmende.” At tanken på sex er kvalmende, skremmende, gjør på ingen måte kjærligheten mindre lidenskapelig.

I forelskelsen oppdager hun også kroppen, både egen og andres, og følelsene det vekker i henne er store, voldsomme. Hun oppdager at det er godt å rugge mot stolen, og gjemme hendene under teppet, men det er også skremmende, nesten farlig. Hun lengter både etter å være eldre og å være yngre. Begge deler representerer muligheten til virkelig å bli elsket, helt og holdent, men på vidt forskjellige måter, og begge former for kjærlighet er både lokkende og frastøtende. Tanken på at hun har sugd på morens bryster, er like kvalmende som tanken på at hun selv skal få bryster, men i kvalmen finnes en form for hjemlengsel.

Når mennesket hun elsker dør, spør de voksne Vår flere ganger om hun forstår hva som egentlig har skjedd. Spørsmålet virker meningsløst, da det som har hendt jo umulig kan forstås, verken av voksne eller av barn.

Den store sorgen er hjerteskjærende skildret. Samtidig er alt lagt til rette for at fortellingen skal kunne gå inn i hvordan et så følsomt barn som Vår kan håndtere et enormt tap. Om romanens prosjekt er å skildre barnets forsøk på å forstå det hinsidige, er fremstillingen av Vårs eksistens i romanens første halvdel, før dødens faktiske inntreden, vel så viktig som noe annet – for hva er det hinsidige om ikke en verden der fantasi og virkelighet glir over i hverandre. Og kanskje fordi Vårs verden i essens er hinsidig, fremstår hennes forsøk på å nå det som langt fra meningsløse. Kanskje snarere tvert imot.

9788202599546 (1)