Brage Egil Herlofsen: «Å marsjere blindt mot sola»

Anmeldelse Skrevet av

 

Siri Amalie Oftestad
Soloppgang i Nord
Forlaget Oktober, 2018
76 sider

Få steder i verden er så definert gjennom sitt naboskap som Nord-Korea. Selve forbeholdet «Nord-» signaliserer at det er et «Sør-». Soloppgang i Nord stedfestes til det kjerneløse Nord, et land i navnet definert gjennom sitt forhold til et hypotetisk Sør. I Oftestads diktsamling er det ingen hemmelighet at det nordkoreanske diktaturet er inspirasjonen for Vår Store Leder og hans maskineri. Omslaget røper såpass. Fablene som svermer omkring Den Fantastiske og hans far og farfar, minner således også om Kim-ene i vårt høyst reelle og urovekkende Nord-Korea.

 

Leseren introduseres for landet Nord i åpningsdiktet, ikke gjennom en soloppgang, men en blå stjerneoppgang. Allerede her benevnes tingene gjennom hva de ikke er. Betongblokkenes ruglete overflate kaster skygger, og arbeidernes gjøremål reduseres til bevegelser. Som avslutningsdiktet antyder, med sitt prangende og nasjonalistiske «‘fortellerbilde’», er livet i Nord metaforisk. Som det heter i «Poesi-øvelser»: «man blir veldig flink med metaforer / sammen med Den Fantastiske». I et samfunn hvor virkelighet er forbeholdt ingen, blir bilder, diktning og fantasi grunnlag for forståelsesmodellen for livet. På TV-sendingene vises enhjørninger springende på sletter og atomraketter klare til dyst. De nervøse nyhetsoppleserne forsøker så godt de kan å opptre korrekt. På ett punkt sås det tvil om kjærlighet kan være ekte, når «jeg er glad i deg» klinger like påtvunget som «Vår Leder er stor».

 

Samlingen er Oftestads tredje etter debuten i 2005. I de tidligere utgivelsene figurerer et oppfinnsomt språk og en særlig evne til å lete frem humoren bak de banale levemønstrene vi utsetter oss for. Sånn sett er Soloppgang i Nord intet unntak. Jeg-et (eller jeg-ene?) i boka er en naiv tilskuer til sin egen ikke-eksistens. Liksom Nord, er individet blottet for sin egenhet; det ser ikke forskjell på seg selv eller de andre, ei heller på Den Store Lederen. Boka er et diorama av en totalitær og kollektivistisk stat, en stat ikke blottet for skjønnhet og mening, men for tydelig avgrensede jeg. Samtidig som diktene samler seg om dette fraværet, makter Oftestad å hente frem det tragikomiske ved disse ikke-skjebnene, ikke minst ved den største ikke-skjebnen av de alle. Det er i skildringene av Den Store Lederens tankespinn at de snodige bildene får skinne sterkest. De sømløse overgangene mellom jeg-ene, som aksentuerer følelsen av en bikubetilværelse, underbygger også en sterk polyfoni. Men selv om koret består av mange stemmer, synger de alle samme tone. At Oftestad innlemmer et ukjent antall perspektiver, som på én måte alle er det samme, tilfører samlingen et særegent hensyn til det utrydningstruede individet. Det ville likevel vært interessant å se hvor samlingen ville endt opp dersom det sentrerte seg om ett jeg, plassert i et virvar av speilbilder, i stedet for det enfoldige koret vi introduseres for.

 

Tidlig i samlingen oppleves koblingen til Koreahalvøyas nordre halvpart svakere enn senere i boka. Vi lever i en verden av despoter, og noen ganger kan det virke uklart hvem som er første-, andre eller tredjedespot på kloden vår. I noen tilfeller kunne diktene likeså godt vært rettet mot Trump eller Putin som Kim Jong-un. I underskogen av mening murrer det samtidig en sosial kritikk som spenner lenger enn diktatur og personlighetskultus. Skildringene av sammenvevde skjebner kan til tider tolkes som en kommentar på forbrukersamfunnet eller velferdsstaten, indoktrinerte som vi er i dem. Men senere, særlig med introduksjonen av Den Store Lederen-som-jeg, mister denne lesningen gyldighet for meg. Det blir tydeligere og tydeligere at grensene mellom individ og kollektiv viskes ut, og i omfavnelsen av et ego-løst samvær, hvor jeg er deg og du er henne og han der borte er Den Store Leder, forteller ikke lenger diktene meg noe om virkeligheten bak kulissene. Selvfølgelig kan samlingen leses som en kommentar på konformitet i vårt eget samfunn, men til dét opplever jeg diktuniverset som for maniert.

 

Samlingens høydepunkt for meg er diktene «Hvilken sprengkraft!» og «Et Nord-samleie». Her lykkes Oftestad godt med å blande vestlige (les: Hollywood-) klisjeer hva gjelder seksualitet og mindreverdighet, med nordkoreansk-dystopiske endetidstegn som persontilbedelse og kreftfremkallende atomkrig. I det suggererende diktet «Tankemarsj» er det ikke bare føttene som marsjerer (ett, to, ett, to), men også tanken. Senere kan en høre et ekko av modernistisk fremmedgjøring i «De høye herrer på himmelen», som alluderer til sentrale obstfelderske motiver. Mot midten av samlingen introduseres Den Store Lederens oppvekst. Disse diktene kjennes inderligere enn samlingens øvrige distanserte og lett harselerende dikt. Her males et tydeligere portrett av et jeg enn de komiske forbi-vandrende silhuettene som dukker opp tidligere i boka. Når samlingen imidlertid lykkes mindre, er det fordi diktene oppleves som for poengterte. Enkelte dikt føles som innfløkte set-ups for å få til en punchline eller et krast samtidskritisk moment. Det er når Oftestad er uanstrengt morsom og presis at jeg virkelig fryder meg.

EXIL DESIGN

EXIL DESIGN