Aktivisme i fåreklær – eller leoparddrakt om du vil

Anmeldelse Skrevet av

Erlend Loe

Dyrene i Afrika

Cappelen Damm, 2018

333 sider

Jeg hadde i lang tid gledet meg til å lese Erlend Loes nye roman, men hadde ennå ikke fått åpnet boken, da jeg uheldigvis scrollet forbi en omtale av den på en av landets nettaviser. «Dyresex» sto det, allerede i tittelen på omtalen. Det var ikke til å unngå å se. Da var det utlevert, dyresex altså – det skulle jeg lese om. Det er sikkert ikke så fremtredende som de vil ha det til, tenkte jeg. Så feil kan man altså ta.

I Dyrene i Afrika blir vi presentert for fem enkeltpersoner, som Loe kaller dem: tannlegen Vidkun (En karakter som allerede er kjent for mange gjennom NRK-serien Kampen for tilværelsen), zoologen Sperber, politietterforskeren Lise, serieforfatteren Hektor og Såkalte Bob. På ulike måter mistrives de med livene sine; de har samlivsproblemer, jobbproblemer og identitetsproblemer. Felles for dem alle er en tiltagende interesse for dyr – særlig afrikanske dyr. Vidkun, for eksempel, har drømmer hvor at han er forskjellige dyr, alt fra gnu til røyskatt. Såkalte Bob henger opp et gigantisk kart over Afrika i garasjen og leser seg opp på faunaen. Og så har vi Line, som våkner en dag og tenker: leoparder. Ikke lenge etter er hun den stolte eier av en leoparddrakt, til bruk i intime sammenhenger. Radikaliseringen er hurtig for alle karakterene; dyreinteressen blir mer og mer fremtredende, og dessuten spekulativ.

Omsider møtes enkeltpersonene på et foredrag om dyreetikk, og Lise markerer seg ved å spørre foredragsholderen om det er bedre, rent hypotetisk-filosofisk, å ha omgang med dyr enn å drepe dem. Et nokså uvanlig spørsmål som vekker enkeltpersonenes interesse og gjør at de graviterer mot Lise. De blir raskt en gruppe. Ikke mange sidene senere har de etablert «Selskapet for skjending av eksotiske dyr» og planlagt en reise til Afrika for å få seg en runde med de fem store: løve, elefant, kafferbøffel, leopard og neshorn. Prosjektet er utvilsomt absurd, bakgrunnen for prosjektet likeså:

En slik handling vil, hvis den blir godt dokumentert og markedsført, være en kraftfull demonstrasjon av overgrepene vi mennesker utfører mot andre arter hver dag og hver time. Vi voldtar jorda. Vi voldtar dyrene, fuglene, insektene og fiskene. Vi voldtar hvitveis, rødstrupe, blåhval, blårev, snøkrabbe, korallrev. Vi voldtar gjøk, sisik, trost og stær. (123)

En noe søkt begrunnelse, kunne man si, men det setter ikke enkeltpersonene noe spørsmåltegn ved – antagelig fordi denne politiske agendaen passer så godt overens med deres personlige ønsker og begjær. Resten av romanen er viet gruppens Afrikatur, som viser seg å være enklere å gjennomføre enn først antatt, da det finnes en organisasjon, Fauna Fuckers, som organiserer nettopp slike spesialreiser. Reisen gjennomføres – og beskrives utførlig. Som leser tar jeg meg selv til stadighet i å tenke: «Nå kan han vel ikke dra det lenger», men Loes oppfinnsomhet kjenner ingen grenser.

I tradisjonell Erlend Loe-stil blandes det absurde med det virkelighetsnære, og skaper humoren vi kjenner så godt fra tidligere utgivelser. I denne romanen er det vår tids idealisme og spørsmålene rundt miljøvern det harseleres med. Jeg ler godt når Lise uttaler at hun angrer på sin egen sønn fordi han ikke er miljøvennlig. For som hun bastant sier: Det er koselig med barn, men «vi kan ikke forholde oss til kos. Kos redder ikke verden»(102). Dette sitatet er i tillegg et godt eksempel på en viss barnlighet som preger Loes persongalleri. Denne barnligheten er også tydelig i en episode hvor Sperber går tur med likhunden til ekspartneren, finner et lik, og gjør seg en «mental note» om å slutte å gå tur med likhund fordi: «Det var et forferdelig styr» (87). Måten karakterene forholder seg til verden på gjør prosjektet deres mer sannsynlig (innenfor romanens univers); det kreves en noe spesiell innstilling til verden for å kunne gå inn i et dyreskjendingsprosjekt (et ord høyt på listen over ord jeg aldri trodde jeg skulle benytte) med slik enkelhet. 

Loe hevder selv at Dyrene i Afrika er en politisk roman, og man kan kanskje finne et politisk budskap i romanen, som at vår tids idealisme sjelden er ubetinget altruistisk. Imidlertid kan jeg ikke si at jeg oppfatter dette som en gjennomgående politisk roman, og til tider føler jeg en veldig ambivalens i lesningen: Er det virkelig nødvendig å dra det så langt? Som forberedelse til Afrikatur kler karakterene hverandre opp i leoparddrakt, skyter på hverandre med bedøvelsespil og voldtar hverandre, som en måte å «komme nærmere dyrets følelse av maktesløshet på» (152). Når de ankommer Afrika får de et stempelhefte og får stempel for hvert dyr de skjender: De skjender med entusiasme både moskus, bøffel, løve og elefant. Sistnevnte dyr lå «viljeløst på siden og formelig bød seg frem som en liten skjøge» (302). Mens jeg leser venter jeg hele tiden på et grep, et poeng, som gjør det vulgære og frastøtende tvingende nødvendig, men jeg venter forgjeves. Loe skal ha for at han følger idéen sin helt ut, her spares det virkelig ikke på kruttet. Imidlertid truer sjokkeffekten med å overskygge Loes skarpe og humoristiske stil. Romanen er best på sitt minst ekstreme, når absurditetene er innenfor gjenkjennelig radius: i beskrivelser av skrantende parforhold, i harseleringen med miljøvern, og i de barnlige karakterskildringene.

9788202598891