Even Teistung: «På festival i grenseland»

Reisebrev Skrevet av

 

På morgentoget fra Oslo til Lillehammer leser jeg ferdig Jenny Erpenbecks Aller Tage Abend, boka som fikk Morgenbladets anmelder til å utrope henne som en verdig nobelpriskandidat. En stund er jeg ute av balanse, romanen henger igjen. Jeg grunner over hvordan det er mulig å skrive så elegant. Når toget ankommer endestasjonen er jeg klar, halsende med bagasjen over nakken opp skråningen og mot festivalkontoret; Brecht-samtalen begynner om ti minutter. Registreringen går plettfritt, jeg hiver meg rundt, småjogger i retning Café Stift, sprader inn med svetten silende, slår opp dørene til samtalelokalet, og avbryter dermed på voldsomt uelegant vis et lukket møte. Folkene rundt bordet stirrer olmt på meg, stillheten knuger. Jeg innser feilen, trekker meg ut, og forhører meg deretter med de festivalansatte om hvor samtalen skal foregå: Johann Grip om Brecht, onsdag 30. mai klokka 12:00.

 
Klokka er 12:00.
Det er tirsdag.


Så mye for langtidsplanleggingen. Slukøret vender jeg om, setter meg på en kafé i gågata, og begynner med ventingen. Tirsdag, første festivaldag, viser seg å: 1) begynne klokken 17:00, og 2) ikke inneholde mer enn de mest marginalt interessante programposter. Få er de også. Ei heller er mine venner fra Trondheim ankommet, så jeg ledes til formålsløs vandring, fra kafé til kafé, glass til glass, mens jeg leser Tor Eystein Øverås’ reiseskildring Til, hvor han vaser rundt langs Østersjøens kyst. Kanskje er han en bedre vandrer enn meg; selv trekker jeg meg, etter en kort tur ned til Mjøsa (ikke akkurat Østersjøen!), tilbake til en sitteplass i skyggen, der jeg barbeint drikker øl tidlig på en tirsdag formiddag og føler meg luguber. Ingen er ankommet, byen er enda i forberedelsesstadiet.

 
Lillehammer er en liten by.
Det merkes nå.

 *

Fra nordsiden av Lillehammer vandrer jeg klokka 08:00 nedover Gamleveien, en langstrakt grusvei som bærer i rett linje gjennom hele byen, forbi tjæreluktende gårder, gamlebyaktige trehus, det hele noe idyllisk og liksom påtatt, på vei mot Nansenskolen. Olaug Nilssen, en forfatter jeg kun kjenner fra filmatiseringen av Få meg på for faen, innleder festivalens dag 2 med et foredrag om den prisvinnende romanen Tung tids tale. Forventningene er middels, erfaringen skjellsettende. Stemningen i storsalen er ladet, aldersgjennomsnittet høyt. Med det jeg antar er et selvironisk smil om munnen annonserer Nilssen at hun med stor sannsynlighet vil briste i gråt i løpet av foredraget. Hvis så skjer, beroliges vi, så er det helt normalt. Altså er vi advart.

 
Fem minutter går og hun brister. Selv kan jeg ikke annet enn å følge hennes eksempel. Foredraget er multimedialt: Powerpoint, lydopptak, video, foto. Den anspente stillheten i rommet brytes tidlig av barnesang, hennes sønns lyse stemme synger «Old McDonald». Deretter, fem år seinere: Den samme sønnen, men språket er borte. Og hun brister. Det hugger i brystet, pusten går litt tyngre, blir litt vondere. Når opptaket er over er det stille i salen, fullstendig. Så endrer foredraget retning, inn kommer kampen, politikken. Hvert steg i riktig retning, hver lille seier Nilssen vinner i kampen for sønnens muligheter og rettigheter føles som en seier for noe større. Tilhørere etterlates gråtende, men ikke av sorg. Jeg noterer: Det er grunn til å tro på litteraturens potensial til å endre.

 
Senere på dagen støter jeg på Olaug Nilssen på en hagefest. Jeg kan ikke dy meg, bukker høflig og sier som sant er at foredraget var skjellsettende, noe av det sterkeste jeg har overvært. Hvor mange ganger har hun ikke hørt dette før? Og hvor mange ganger vil hun ikke høre det igjen?

 

*

Kanskje er det sånn at Nilssens foredrag setter tonen for de øvrige dagene; i det minste finner jeg meg selv på leting etter de områdene der litteraturen og politikken møtes. Festivalen vektlegger tysk og japansk litteratur, to språkområder som er svært ulike, men åkkesom bundet sammen av en rekke historiske fellestrekk. Som halvtysker selv bærer programmet med seg lovnader om innsikt, jeg møter opp på arrangementer i håp om å finne en litteratur som ikke kretser rundt sin egen navle.

 
Som en rød tråd gjennom programpostene løper spørsmålet om identitet, nærmere bestemt: Språklig identitet. Ikke i den forstand at man skal «finne sin stemme», men at språket er linen man kaster mot verden, i håp om at den skal fanges opp eller hekte seg fast. Spørsmålet forsøkes svart på forskjellige vis. Den påventede Brecht-samtalen, mellom oversetter Grip og poet Endre Ruset, skjener til tider innom språket, det brechtske språk, og hvordan dette fortsetter å resonnere i dag. Enkelheten som kjennetegner Brechts dikt – som kanskje kun er en skinn-enkelhet – er ulik så mye annet, hans direkthet kan lett oppfattes som en henvendelse, til tider så eksplisitt som i “Til de som fødes senere”:

 
Dere som skal stige opp av den floden
der vi gikk under
husk
når dere snakker om våre brister
også på den mørke tid
dere har kommet ut av.

 
Kan man lese en forfatter utenfor sin kontekst? Brecht opplevde, må vi huske, ikke ett, men fem Tyskland: Keiserriket, Weimarrepublikken, nazistaten, forbundsrepublikken og det østtyske DDR. Hvordan kan denne erfaringen formidles i skrift, hvilket språk strekker til for å avbilde en slik erfaring? Grip leser Brechts elegi til vennen Walter Benjamin, «Om flyktningen W.B.s selvmord». På få linjer males en hel epoke fram, et bilde av det tapte, den dype sorgen over tapet av en venn, det universelle i det partikulære, men også det partikulære alene. Brechts språk, som Benjamin selv merket seg, det står så klart, likt glass, eller vann. Jeg får gåsehud når Grip leser, er vel heller ikke helt upartisk.

 
Tilværelsen mellom språk, mellom stater – er den særtysk? Jeg vet ikke om så er tilfelle, men også under en samtale om Berlin som «poetisk eksil» kommer denne flerspråkligheten til uttrykk. Ikke via ordstyrer Shane Anderson, en berlinboende amerikansk poet; ikke via amerikanske berlinboende Christian Hawkey, som holder en så lang monolog om diktet han skal til å lese at jeg til slutt forlater samtalen; men via Uljana Wolf, en tidligere østtysk poet. Jeg tenker: Hvilke erfaringer sitter hun på? Kommer de til uttrykk i lyrikken?

 
Jeg har ikke lest henne, vet ingenting om henne. Men diktene kretser, skal jeg fort forstå, til stadighet om språket, eller: området mellom språkene, tomrommet mellom et ord og et annet. Oversettelsen, ikke nødvendigvis mellom språk, men mellom ord, mellom stemning og uttrykk, settes i forbindelse med grensekryssing, følelsen av å være i transitt. Wolf sier: Forfatteren er i dobbelt eksil, både spatialt og lingvistisk. Språket er et annet, bostedet et annet. Det skaper revner, bruddflater, polyfoni, kor. Berlin er Wolfs by og samtidig ikke, den er og er ikke. Hun sier: “Jeg dro i eksil i 1989, men det kan ikke sees.” Huset er det samme, gata er den samme. Berlin er og er ikke Berlin. Det poetiske eksilet finner sin plass her, men er i stadig forflytning; gentrifiseringen som følger av byens status gjør den ulevelig, eksilet må forflyttes. Man kan tenke seg en dialektikk: Eksilet som kontinuerlig forflytning. Eksil er bevegelse.

 

*

På festaftenen er det duket for samtaler i Maihaugsalen. Pent kledde mennesker strømmer oppover i denne byen som kun består av oppoverbakke, og leter seg fram til den mer eller mindre staselige plassen. På programmet: Jenny Erpenbeck og Lars Petter Sveen i samtale med kritiker John Freeman; utdrag fra en Undset-musikal; italiensk stjerneskudd og potensiell Elena Ferrante-bakmann Domenico Starnone i samtale med Freeman, tolket av Kristin Gjerpe; Hedvig Mollestad og Erika Fatland i salig lesejam. Sistnevnte er kveldens ordstyrer, hun underholder programmet gjennom med en håndfull festlige, om enn kleine vitser knyttet til den bokstavelige oversettelsen av ordet «festaften»: «Party night». Lummer latter, det fungerer mer eller mindre godt.

 
Utdraget fra Kristin Lavransdatter-musikalen er en flau affære, nøyaktig likt som det låter. Klamme akkordløp, klamme tekster, et klamt forsøk på å gjøre Sigrid Undset, en nobelprisvinnende forfatter, hvis verk etter hva jeg kan forstå står sterkt på egen hånd, «relevant», eller også: Å appropriere henne for den lettbeinte og banale underholdningens skyld. Men akk – hver sin smak!

 
Samtalene er bedre. Freeman er en dyktig intervjuer, han stiller gode spørsmål, er belest, oppvakt, på hugget. Hans intervjuobjekter har dog alle den ulempen at de må kommunisere utenfor sitt eget språk, eller i oversettelse. Starnone snakker italiensk, tolk Gjerpe – som, etter hva jeg kan forstå, er en formidabel oversetter – viser seg å snuble i tolkingen: Hun ler, glemmer, roter; det kan umulig være lett å tenke norsk, oversette italiensk og snakke engelsk – og omvendt. Noe stivt blir det, og hvorvidt Starnone får noe ut av det er vanskelig å si. På et tidspunkt må en stakkars, forvillet Freeman stille samme spørsmål en fire-fem ganger før det når gjennom. Om ikke annet: Hederlig innsats!

 
Erpenbeck og Sveen må begge snakke engelsk – det blir rart. En bekjent påpeker: “Hun framstår som en tenåring”, og det stemmer. Forsøket på å lodde hennes fantastiske romanverk faller i fisk, snarere blir det generelle vendinger om ondskap og historieskriving, flyktninger og jeg vet ikke hva. Lite sitter igjen. Imidlertid, til min store lettelse, formuleres et sitat jeg ikke vil glemme. Hun snakker om sin egen erfaring: Nok en DDR-oppvokst, hennes slekt er forfattere og kommunister. For henne sto bøkene alltid som noe særskilt, en verden med en kraft utenfor den økonomiske. Og hun sier:

 
Jeg så bøker som murstein man skulle kaste inn i de rikes stuer.

 
Dette er aksjonisme. Kanskje en rest av den kommunistiske oppdragelsen, men også et eksempel på hva litteratur kan – og bør? – være. Aller Tage Abend: Igjen en tysk fortelling om oppløsning av grenser, hva som forsvinner og hva som blir igjen. Kvinnen det fortelles om dør fem ganger, i fem forskjellige stater; hun er likevel den samme, og samtidig ikke. Innen boka er over har hun gjennomlevd et århundre, hennes erfaring er revet i fillebiter gang etter gang, rekonfigurert, det gamle er sprengt og det nye åpnet opp. I dette leser jeg en protest mot både forgjengeligheten og, kanskje sterkere, den selvfølgeligheten man ofte møter tingenes tilstand med. Positivismen sier: Dette foreligger, altså må det være slik. Men hva om det ikke må det? Hva om litteraturen beviser det motsatte? Hva om Aller Tage Abend kastes inn i borgerskapets stuer? Eller Tung tids tale, som er blitt kjøpt opp, distribuert og, ja, kastet inn i en hel rekke kommunalt ansattes hjem – fordi noen trodde på den. Det handler om persepsjon, om å se bruddflatene. Uljana Wolf sier det: Bruddflatene finnes. Byen er den samme, jeg er ikke det – eller omvendt. Finnes ikke her et mulighetsrom?

 
Litteraturens politikk, hvor finner man den? Ikke implisitt i et verk: Skrift er ikke politisk fordi den eksisterer. Den må brukes. Og kanskje er det noe av problemet: Skrivingen er introvert, et stille forsøk på å lodde egne erfaringer, kanskje å dele dem med andre, men det ligner et ekkokammer. Hvor er vinduene som skal knuses? Derav storheten hos Nilssen, hos Erpenbeck: Viljen til å knuse disse rutene, å gå i umiddelbar dialog med foreliggende problemer uten løsning. Tvil er livsnødvendig, usikkerhet likeså, men det hindrer ikke forfatterne i å kaste murstein, ikke nødvendigvis på ambassader, men på persepsjoner.

 

     *

Etter programslutt er det boksignering. Jeg stiller meg i Erpenbeck-køen, og når jeg når fram til damen som sitter der, forholdsvis langt nede ved bordet, bryter jeg ut i en forvirret monolog om hvor sterkt romanen traff meg. Hun takker beskjedent, virker glad, men også pinlig berørt. Når jeg stopper innser jeg at hun ikke vet hva jeg heter. Jeg sier så, hun skriver noe, jeg takker, ønsker henne viel Erfolg!, og forlater stedet glad og flau. Signaturen er så å si uleselig, men det kan være det samme.